Flyktet til Riska da bombeflyene kom

17.02.2014
Flyktet til Riska da bombeflyene kom
Et Heinkel bombebly på vei mot land

Morgenen 9. april 1940 tordnet tyske fly over Stavanger og distriktet. Det var krig, og som tiå-ring gjorde det et sterkt inntrykk på meg. Det store spørsmålet var da om det var skole eller ei, noe som vi snart fant ut at det ikke var, så vi holdt oss hjemme for å følge den videre utviklingen.

Neste dag var nysgjerrigheten så stor at vi gikk til byen for å finne ut hva som foregikk. På politista-sjonen sto bevæpnede tyske vak-ter. Da vi kom til torget, hadde tyske soldater montert opp en 20 mm flakk kanon med munningen rettet ut mot byfjorden. Dette gjorde et så sterkt inntrykk på meg at jeg ser det for meg i dag, 70 år senere. Da jeg kom i militæ-ret i 1950, ble vi utstyrt med samme kanon.
Vi vandret ned til kaien. Der var det en mengde mennesker med hov som sanket opp koks fra sjøen som hadde drevet inn i vågen. Dette var koks som kom fra den tyske båten «Roda», som var blitt senket av det norske orlogsfartøyet «Ægir» ved Ulsnes. Koksen var kamuflasje for å dekke over krigsmateriell som «Roda» var lastet med.

Dermed var ryktene i gang. Det gikk fra mann til mann at engel-ske fly skulle bombe Stavanger, så vi måtte rømme byen så fort som mulig.
Da vi kom hjem, pakket vi det aller nødvendigste i all hast. Privatbiler var ikke allemannseie på den tiden, så vi måtte søke sjø-vegen. Vi kom oss ned til Fiskepiren, som på den tiden var anløpsplassen for «Riskafjord», men den var ikke å se. Men der lå et fraktefartøy som skulle nord-over til nordfylket.
Folk strømte til. En dame i mørk kåpe kom springende med en stor gryte i
hendene. Det viste seg at hun sto og kokte komler hjemme da
hun fikk beskjed om å rømme byen, så hun tok komlegryten i hendene og sprang, med det resultat at komlesølet rant nedover den mørke kåpen.


Fartøyeieren ville ikke ta oss med nordover, men etter forhandlinger gikk han med på å frakte oss inn til Hommersåk, noe alle var fornøyde med. Det var en mengde folk som kom seg om bord, og blant dem var jeg og min familie.
Da vi kom på kaien i Hommersåk, så kom det store spørsmålet: Hvor skulle vi gjøre av oss? Det var jo begrenset hva vi hadde med oss, og vi kunne jo ikke ligge under åpen himmel, for nettene var kalde. Men vi fikk en fantastisk mottakelse av befolkningen der inne. En mann kom bort til min mor og sa at han hadde to rom som han kunne unnvære, så dermed fikk to familier hver sitt rom. Dette var på høyden rett foran gamlehjemmet, så vi hadde en fin utsikt ned mot den gamle kirken og kirkegården.
I kirken og rundt den var det et yrende liv. Kirken var tatt i bruk som overnatting for husløse, og de kokte sin middag på bål rundt kirken. Det daglige brød for alle var nok et stort problem, både for Severeid og Handelslaget, og der sto det lange køer daglig for å få den maten som trengtes for å mette folkemengden. To store tønner med spekesild var plassert på plassen ved kirken, der hver familie kunne få to-tre sild vederlagsfritt.
Jeg har senere hørt at der var cirka 10 000 mennesker som søkte tilflukt i distriktet rundt Hommersåk.


Min onkel hadde søkt tilflukt i sin motorbåt i viken på Sjølvik, og der besøkte vi ham og familien. På veien hjem til Hommersåk gikk vi over høyden mot Lauvås. Vi fikk et u v i r k e l i g skue da vi så innover mot byen. Et engelsk fly hadde styrtet o v e r S t o r h a u g skole, så skolen og hele kvartalet sto i brann. For oss så det ut som at hele Storhaug sto i brann.
Senere i krigen rekvirerte tyskerne en del hytter på Sjølvik, som de brukte som base og overnatting da de skulle bygge ubåthavn i bukten ved Egeberg. De kom ikke så langt at det kom noen ubåter inn, men fortøyningsfundamentene står den dag i dag på begge sider av bukta.
Utenfor Egeberg er det også et minne om tyskernes nærvær. Ved steinbryggen tok de ut stein som de fraktet på lektere til strandkaien i Stavanger, der de murte opp en høy mur av steinen langs hele strandkaien. De sparte ikke på dynamitten da de tok ut steinen, så steinspruten sto midtfjords når de fyrte av salvene.
I Uskesundet lå et lasteskip som var blitt torpedert, med en stor flenge i skutesiden. Båten var lastet med eikeplank, så mye av den planken havnet i hyttene som var under oppføring i distriktet. En Finsk seilskute med navn Winterhude lå rett utenfor Usken. Den lå lastet med korn som et reservelager for nordkronen i Stavanger.

Sjølvik og ser ut av vinduet, og ser Usken speile seg i sjøen, ja, da kan det komme mange tanker om en faren tid. Husker da «Riskafjord» (Lavå) var utstyrt dampmaskin, og den svarte røyken steg til værs. Og han Thorvald på båten ønsket oss velkommen om bord, og billettprisen var 50 øre til byen.
Nå krysser hurtiggående båter fjorden der robåten var dominerende. Ja, vi kan jo ikke stanse utviklingen. Men om det er verre eller bedre, det er det store spørsmålet.

Redaktør -

Nyheter

Det lille følelsesspillet - SPILL

Det lille følelsesspillet - SPILL

Spillet som styrker båndet mellom deg ...

Når gullskiven lukker sitt øye

Når gullskiven lukker sitt øye

Livets mangfold er hovedtemaet ...

Øvelse gir håp

Øvelse gir håp

Livet er en øvelse i å mestre ...

Et badekar av følelsa

Et badekar av følelsa

"Mi sårbarheit e min superstyrke."

Mens fuglene synger

Mens fuglene synger

Møtte veggen ... Tapetsert eller malt? ...

Det hendte

Takk for at du gjorde meg så fine…”

En baker kan stundom ikke tenke seg livet ...

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

For første gang skal gi mang en ting ...

Da byen var en varemesse verd

Det finnes i hvert fall ett byhistorisk eksempel ...

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Det er ikke alltid at tingene er som de synes ...

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt ...